Unge Muheebs dramatiske flukt fra Syria

 Få timer etter at jeg var gått, kom politimennenes kolleger for å hente Muheeb al-Masri. Gutten var innlagt for skuddsår i magen. Han rakk så vidt å rømme fra sykesengen. Moren var med.

- En lege fortalte oss at politiet var kommet til sykehuset for å arrestere meg, og at vi måtte dra øyeblikkelig. Uten hans hjelp hadde vi aldri klart å komme oss unna, forteller Muheeb.

- Vi regnet nesten med å bli avslørt da vi snek oss ut bakdøren via fødeavdelingen, men ingen oppdaget oss, heldigvis.  Like utenfor fant vi en ledig drosje og kjørte til en familie vi kjenner litt.  I deres hus ventet vi i to timer mens familien hjalp oss med å ordne transport videre til grensen. En mann var villig til å ta risikoen med å kjøre oss på motorsykkelen sin. Han tok oss med til et sted der det var et hull i grensegjerdet og ingen vakter på syrisk side.

Umiddelbart etter at de var kommet over på jordansk side, møtte Muheeb og moren soldater på grensevakt. Umm Mohammed forklarte at hennes sønn måtte få behandling snarest, og soldatene sørget for transport til sykehuset i grensebyen Ramhta.  Gutten ble innlagt, og moren fikk tak over hodet i en moské som ligger nær sykehuset, forteller familien. Etter behandling på to jordanske sykehus er han nå helt utenfor fare, har legene opplyst.

Ikkevold

Det er gått drøye tre uker siden jeg møtte Muheeb første gang, og til min store overraskelse hørte ham snakke åpent og frimodig om sin aktive protest mot Syrias brutale regime. Fra sengen på Deraas offentlige sykehus fortalte han om en by der ”alle” er imot president Bashar al-Assads regime, om nærmest daglige, ikkevoldelige protester og om venner som var blitt drept.

Unggutten fastslo at han hadde "brutt gjennom fryktens mur" og derfor ikke var redd for å utfordre makten. Han avslørte åpent som løgn myndighetenes påstand om at all opposisjon i byen nå var bevæpnede ”terrorister”. Og han fortalte sannheten om hvordan han selv ble skutt og alvorlig såret av sikkerhetsstyrkene da han gikk i demonstrasjonstog, ikke ble offer for ”kryssild”, slik regimets stedlige talsmenn ville ha det til.

Leger på sykehuset bekreftet der og da at Muheeb tidligere hadde sagt nøyaktig det samme til så vel syriske reportere som til lederen for Syria-observatørene fra Den arabiske liga. Samtalen med Aftenposten var dermed den modige guttens tredje forsøk på å få gjort sine farlige meninger offentlig kjent, og også tredje gang regimets kontrollører var ivrig lyttende til stede mens han fortalte. Tidligere hadde sykehuspersonalet avslørt og avverget et nattlig bortføringsforsøk og vist bort en mann som de antok var en politiagent. Denne gang valgte sikkerhetspolitiet å komme på dagtid for å foreta en offisiell pågripelse. Heldigvis fant noen ut at det var på tide å flykte.

I intervjuet på sykesengen uttalte Muheeb al-Masri at han trodde han ville komme til å bli drept. Vi var begynt å frykte at han skulle ha fått rett, og at opplysninger vi fikk om at han var i sikkerhet ikke stemte.

Tortur

– Jeg så mannen som skjøt Muheeb i magen, men ansiktet hans var dekket av en maske. Han kom ut av et militært kjøretøy sammen med andre soldater. Tre andre ble også såret da de begynte å skyte med kalasjnikovene sine, forteller storebror Mohammed (18) om demonstrasjonen i Deraa tirsdag 13. desember.

Flyktningefamilien på i alt åtte mennesker har foreløpig har fått låne en leilighet gratis, et sted i Amman. Her er det iskaldt: Årets vinter er uvanlig hard, og oppvarming er kostbart. Men gjestfriheten varmer.

Uken før broren ble rammet av skudd fra automatvåpen var Mohammed al-Masri kommet tilbake til Deraa etter 10 dagers opphold i etterretningstjenestens fengsel i Damaskus.

Han forteller om slag, spark og spyling med iskaldt vann hver 3. time, døgnet rundt. Og om tortur med elektriske apparater.

– Da de ikke fikk noe ut av meg, lot de meg til slutt gå. Men jeg er bekymret for hva som skjedde med Aisha, en jente jeg ble kjent med i fengselet. Hun ble slått og mishandlet mer enn oss andre. For å ydmyke oss begge, kledde forhørslederne oss en gang nakne foran hverandre, forteller søskenflokkens eldste.

At de grufulle opplevelsene i fengsel ikke hadde skremt Mohammed fra å delta i nye protester, reddet trolig 16-åringens liv. Det var storebroren som klarte å få Muheeb til sykehuset fra gaten der demonstrasjonen foregikk.

Stolthet

Familiefaren Ahmad Ghazi al-Masri er mektig stolt av de modige sønnene sine. Det er også hans kone, som velger å kalle seg Umm Mohammed (”Mohammeds mor”, tradisjonell oppkalling etter eldste sønn, red.anm.).

Inntil de kan vende tilbake til Deraa, vil familien gjøre det de kan for å støtte opprøret i hjemlandet fra eksiltilværelsen i Jordan, forteller Ahmad al- Masri. De vil demonstrere foran Syrias ambassade.

– Hvorfor velger din familie å ta risikoen på å stå frem med holdninger som utfordrer et regime som ikke viser noen nåde?

– Vi orker ikke å tie lenger. Noen må snakke om det som foregår i landet vårt! Og vi er villige til å betale med vårt liv for at Syria skal bli fritt, sier han fast.

jl@ap.no