Sikkerhetsnettet rakner

Statens garanterte minsteinntekt, GI, for billedkunstnere, er en truet ordning. Like før jul startet Stortingets familie- og kulturkomitè en utfasing av kunstnernes minsteinntekt, GI.

Men hvorfor avvikle en ordning som er som kunstnernes sikkerhetsnett og et betydningsfullt virkemiddel for norsk kunstliv? Hele norsk kunstliv og samfunnets generelle visuelle kompetanse, ikke bare billedkunstnerne som gruppe, står i fare for å bli skadelidende.

Vanskelige levekår

På et protestmøte på Kunstnernes Hus i helgen, fullsatt av billedkunstnere, berettet flere om betydningen av GI: Uten denne ville de ikke vært kunstnere, stiftet familie, fått barn.

Den sagnomsuste Kunstneraksjonen ’74 var et direkte resultat av billedkunstnernes og andre kunstnergruppers vanskelige levekår, som ikke minst bar preg av en lite utviklet tradisjon for private meséner. Flere andre land hadde et mye høyere utviklet privatgrunnlag, særlig gjennom kirke og adel. Men ikke Norge.

Aksjonen krevde blant annet at alle billedkunstnere skulle motta en garantert minsteinntekt. Dette kravet ble aldri gjennomført, men kunstneraksjonen i 1974 resulterte i en unik statlig finansiering av norsk kunstproduksjon, som blant annet påla offentlig bruk av kunst, samt innførte en stipendordning uten sidestykke i resten av verden.

Sugerør

Den statlige stipendordningen inkluderer GI, som tilsvarer lønnstrinn 1 i Statens lønnsregulativ (vaskehjelper har til sammenligning lønnstrinn 6), og beløpet avkortes hvis mottageren overstiger en samlet årsinntekt på 293 000 kroner.

Til nå har de GI-hjemlene som finnes – de blir stadig færre, mens antallet kunstnerne stiger –  gått i arv: Yngre kunstnere har overtatt minsteinntekten når eldre mottakere har gått av med pensjon.

Frp ynder å hevde at norske billedkunstnere har sugerør ned i statskassen, senest gjentatt av Carl I Hagen under en fjernsynsdebatt om Lambda. Den statlige stipendordningen som Norge, et av verdens rikeste land, har er liten, bitteliten, men samtidig et helt nødvendig sikkerhetsnett for kunstnere, og for at samfunnet overhodet har et kunstliv: Årlig koster billedkunstnernes ordning vel 15 millioner kroner over statsbudsjettet. Til sammenligning går det milliardoverføringer til  fiske, jordbruk og andre subsidierte næringer.

Men innvendinger finnes: I dag utdeles GI av billedkunstneres egen stipendjury, er det et eksempel på at "bukken passer havresekken"? Er fordelingen rettferdig eller hersker det en usunn kultur blant billedkunstnerne selv? Og ikke minst: Har GI fungert etter hendiktene, eller blitt en dårlig utnyttet sovepute? 

Vokst og blomstret

Joda, ordningen med GI er både gammel, fantasiløs og trolig lite tilfredsstillende for dagens kunstliv. Men å fjerne den – uten andre alternativer – oppleves som en klar forverring.

Hva har den statlige stipendordningen, herunder GI ledet til? I en klok kronikk (Morgenbladet 13.-19. januar) hevder billedkunstnerne Marianne Heier og Lotte Konow Lund at å bygge ned billedkunstens støtteordninger også rammer kunstens tilgjengelighet for det brede publikum.

Kronikkforfatterne hevder at norsk kunstliv har vokst og blomstret i løpet av de tiårene som har gått siden Kunstneraksjonen ’74: ”Norske kunstnere deltar i dag som en selvfølge i kunstsammenhenger på høyeste internasjonale nivå”, påpeker Heier og Konow Lund.

Selv synes jeg det er grunn til å minne om at statlig opprettede og statlig finansierte Office for Contemporary Art Norway, OCA, har produsert og finansiert Bjarne Melgaards prosjekt i Venezia – som er fremhevet i det berømte amerikanske magasinet Artforums oversikt over fjorårets viktigste utstillinger. Og da avisen The New York Times skulle oppsummere kunstlivet i 2011, ble den Melgaard-kuraterte utstillingen The Social Failure i Gallery Maccarone trukket frem.

OCA og Documenta

Hele seks norske kunstnere, deriblant samtidskunstner Matias Faldbakken og avdøde Hannah Ryggen, er valgt ut til å delta på dOCUMENTA (13), som åpner til sommeren. Documenta  arrangeres hvert femte år i Tyskland, regnes som verdens ledende kunstbarometer og besøkes av et stort publikum.

Uten Marta Kuzma, OCAs direktør, vil Norge aldri fått med så mange kunstnere. Om noen. Kuzma har siden 2010 sittet i teamet for dOCUMENTA (13), og er en nær samarbeidspartner med leder Carolyn Christov-Barkagiev.

Både stipendordningen, GI og OCA er tegn på behovet for en statlig finansiering av kunst i Norge. Mens norske myndigheter fjerner GI-hjemler, viser flere levekårsundersøkelser at den gjengse norske billedkunstner fremdeles har en både uttrygg og liten privatøkonomi.

 Ett av fagforeningen Norske Billedkunstneres (NBK) hovedmål, er å sikre at alle som ”fyller GI-kriteriene, får en garantert minsteinntekt. ” Det er lett å støtte NBKs mål, som blant annet innebærer sosial utjevnning. For hvordan kan den sittende rødgrønne regjeringen bygge ned kunstnernes hardt tilkjempede støtteordninger? Hvordan kan kulturminister Anniken Huitfeldt sitte stille nå? Hva gjør SV?

Det skal ekstra bli interessant å lese vårens bebudete kunstnermelding.